En landskapsfotografs foto blogg

Youtube vs blogg

Kanskje har du fått med deg at jeg har en kanal på YouTube? Det vil si, jeg har to. En heter enkelt og greit Per Einar Ljøkjel og den andre Fotograf Per Einar. Kluet med å produsere videoer for YouTube, er at det tar tid, mye tid. Til daglig arbeider jeg som gårdbruker, bonde. Det er mer en livsstil enn et arbeid, så det krever også mye oppmerksomhet i perioder. Å kombinere det med YouTube, fotografering, turer, andre interesser og ikke minst familielivet, gjør at tiden strekker ikke til. Skulle gjerne hatt 48 timer i døgnet.
Jeg tenker da at å skrive en blogg, vil være litt lettere. Å starte på en tekst, legge den til side noen timer, dager eller uker for så å ta opp igjen tråden, ser jeg som vesentlig mye enklere enn det er med en video. Det å produsere en video opplever jeg at jeg trenger en viss flyt og rytme. Å legge redigeringen til side bare noen timer, føler jeg forstyrrer flyten og når jeg begynner på igjen må jeg se over det jeg har gjort og da blir det ofte så jeg gjør endringer som passer til den “nye” flyten og rytmen. Min oppfattelse av videoen forandres, ofte til at jeg ikke er helt fornøyd.
Når det er sagt, så kommer jeg ikke til å slutte med videoene, jeg synes det er morsomt, både å filme og redigere. Opplevelsen jeg har med å skrive, er at det er mye enklere. Det er bare å skumme igjennom det som er skrevet og fortsette fra der jeg slapp.

Det med å produsere innhold, enten i form av tekst eller video, er noe jeg virkelig setter pris på. Jeg synes det er morsomt, noe litt annerledes enn bare å poste bilder på Instagram. Jeg skaper litt mer kontekst bak bildene. Litt hva som var avgjørende for at jeg valgte akkurat den plassen å legge turen til, hvorfor og hvordan jeg oppdaget et område eller spesifikk komposisjon. Jeg gjør det for min egen del, ikke for dere. At dere leser eller ser er bare en bonus, på samme måte som med bildene mine på Instagram. Jeg legger ut bilder jeg liker og som jeg har lyst å legge ut. Å få en kommentar, et hjerte eller to, er ren bonus!

Den mørke vinteren

Vi er kommet til desember 2021. Advent. Korte dager. Mørketid. Den beste tiden av året! Hvorfor? Korte dager og lav sol, vinterstormer og snø. Sola står opp sent og går ned tidlig, den rekker aldri å komme seg høyt på himmelen. Og hva skjer da? Jo, sola bryter gjennom mye atmosfære, en atmosfære fylt av iskrystaller, røyk fra fyring i ovnen, støv fra piggene i vinterdekka, damp fra sjø og elv. Det er så mange partikler i lufta som er med på å farge lyset gyllent, nesten orange. Du husker det kanskje ikke, men det året vi fikk det nye ordet “askefast”, det året var det veldig mange og fine solnedganger, til og med på skyfrie ettermiddager. For til vanlig må vi jo ofte ha medium til høye skyer som sola kan belyse nedenifra for å få flotte solnedganger. Vi hadde vulkanutbruddet på Island som det sto mest om i Norske media, men det var også etpar andre store utbrudd de påfølgende månedene. Det førte til at det var mye partikler i atmosfæren rundt hele jorda.

En annen fordel med vinteren er snøen. Du kan skape utrolig mye med snøen. Men det vil jeg komme tilbake til i senere bloggposter.

Sørg for å følge meg på YouTube, Fotograf Per Einar, så får du med deg når jeg legger ut nye videoer. Vil du få beskjed når det kommer nye blogg innlegg, kan du legge igjen e-postadressen din her på siden (til høyre hvis du bruker pc/mac og nederst hvis du bruker nettbrett/smart telefon).

Under her har du også mulighet til å legge igjen en kommentar

Så håper jeg vi snakkes neste gang!

Med vennligst hilsen

Fotografen

Portfolio shots

Det er langt i mellom de. De bildene som kalles portfolio shots.

Mål: Grytdalen naturreservat - Orkland kommune

Grytdalen er en høytliggende dal som går mellom Sognlia i sør og Lensvik i nord. Her er det nesten urørt natur, et naturreservat, en urskog. Alt ligger til rette for å få noen gode bilder her. Klokka er 04:45 når alarmen ringer. Jeg skal opp til soloppgang, det er da det er det fineste lyset. Morgendis høres kanskje kjent ut, men tåka henger lavt. Jeg ser den godt i skimtet fra fullmånen. Det er fortsatt nattemørkt i slutten av mars. Jeg vekker jentungene, de ville bli med. 05:40 Kjører vi, det føles som det er en halvtime for sent. Ikke har jeg vært å utforsket området, så jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå. Jeg får ta det som det kommer. Å få portfolio bilder krever forundersøkelser, de krever mye tid. 06:15 parkerer vi, det føles fortsatt en halvtime for sent. Det har begynt å lysne godt nå. 50m opp i stien (traktorveien): Æ e sliten…

Furua

Fotografering handler vel så mye om observasjon som å ta bilder. Jeg er fokusert på å se rundt meg, se etter kombinasjoner som kan fungere, ting som skiller seg ut, bakgrunner som utfyller objekter. Da ser jeg plutselig furua, skodda henger lavt over myra og Kokksteinsfjellet skimtes i bakgrunnen. Skodda danner et negativt fyll mellom furua og fjellet. Rett og slett vakkert. Vi går litt til, for jeg vil se om det endrer seg til det bedre litt lengre fremme. Men nei da, håper skodda holder seg til vi kommer ned igjen, angrer litt på at jeg ikke tok et bilde først.

Vi kommer til toppen, herifra går det nedover mot Øyangsvatnet. Jeg snur meg og ser etter Emma, den gamleste jenta. Da får jeg se det, ei ny furu dels foran Sognlitjønna, som er dekket av blå is. Skodda har lettnet lit og henger rosa i bakgrunnen. Det er også et vakkert skue, men litt for rotete til å bli et portfolio bilde. Det er litt for mye forstyrrende, små furuer, busker og tuer som stikker opp gjennom snøen. Men det fungerer!

Å lage bilder

Jeg har ikke gjort leksa mi. Jeg finner for lite her. Jeg har ikke brukt nok tid. Det er her det skiller, det å ta bilder og det å lage bilder. Det kan høres rart ut å si “å lage et bilde” når du tar det. Men det å ta bildet er bare det å gjennomføre eksponeringen. Å lage bildet er så mye mer. Slik som her hadde jeg ikke gjort jobben skikkelig. Jeg hadde ingen plan om hvor jeg skulle gå og hva jeg skulle fotografere. Å lage et bilde er tidkrevende. Du skal gjøre research, besøke området mange ganger i varierende forhold og lys. Når forholdene ligger til rette, skal bildet komponeres. Du skal finne en forgrunn og en bakgrunn der mellomområdet spiller på lag. Du skal finne ting du kan prøve å utelate, fordi de er forstyrrende. Du skal stå å vente på at lyset til slutt er perfekt. Det å ta et bilde er jo bare: “Det her var fint! knips! Ferdig.”

Skuffet!

Jeg får ingen flere fine bilder. Jeg får ikke mer til å spille med meg. Ene og alene fordi jeg ikke brukte mer tid. En skuffende dag!

Vi kommer ned gjennom Skjenalddalen, Orkanger åpenbarer seg og tåka ligger tykk. Fortsatt henger den gyldne time igjen. Tåka henger midt i dalen, ikke helt opp til åskammen og ikke helt ned i dalbunnen, skal tro om? Her er det bare å skynde seg hjem! Det er perfekte forhold. Sola lyser opp skodda med sitt gyldne solskinn. Skodda er ikke slik som den bruker å være, når det regner og tåke dannes i åssidene. Den her dekker hele dalen. Vi svinger av hovedveien, ikke langt fra der vi bor. Bortover dalbunnen, inn mot lia, skimter jeg noe blått, neeiii….

Misty siblings - 120mm F8 1/60s Nikon D850

Blink!

Det her har jeg sett for meg lenge og mange ganger, jeg visste hvordan jeg ville ha det. Helt zoomet inn på 24-120mm objektivet og blender prioritert på F8, overeksponert 1 trinn. 1/60s trenger heldigvis ikke stativet! Akkurat tight nok fokallengde til at forgrunnen blir soft og bakgrunnen skarp, akkurat nok tåke til å separere lagene i komposisjonen, akkurat lite nok snø til at det varme sollyset varmer opp det varme, visne, gresset enda litt, skutt akkurat nok på skrå til at det ser ut som trærne rekker hender.

Misty twins tenker jeg på tur hjem. Men de var ikke så like, twins byttes med siblings.

Dette er et portfolio shot!

På jakt etter kontraster

Det finnes mange måter å skape kontraster i et fotografi. Denne gangen er jeg på jakt etter kontraster mellom høylys og skygger. Så da passer det fint at sola skinner. Sola gir skarpt lys, selv om den er stor, så er den relativt liten som lyskilde.

Ut på tur del 1

Jeg har en forkjærlighet for Hasselblad, det er noen solide og driftssikre kameraer og det er noe spesielt ved å skyte mellomformat. Men for å utfordre meg selv litt, velger jeg Voigtlander kameraet. Det er også som Hasselbladen et mellomformat kamera i 6x6 og heter Perkeo I. Det er et foldekamera fra midten av 50-tallet. Jeg føler det utfordrer meg med at jeg mister litt kontroll på komposisjonen for søkeren er serdeles liten og en ser deler av objektivet i den. Men det har full manuell kontroll der en må aktivere lukkeren. Filmen blir en Ilford Ortho+ 80. Det blir andre rullen jeg bruker av den, så den er rimelig fersk for meg. Men jeg liker den allerede.

Lokasjon: vaskeriet på Løkken i Orkland

Gammelgruva

Vaskeriet er rester etter gruvedrifta på Løkken. Der ble malmen vasket før den ble sendt videre med Thamshavnbanen til Orkanger. Vaskeriet med sine forfalte og rustikke bygninger egner seg godt både på sort hvit og med høy kontrast. Bare for å dra den litt lengre og få litt mer kontrast, brukte jeg også gulfilter. Cokin Creative yellow 001. Med så mye former og fasonger, går 12 bilder utrolig fort! Så jeg bestemte meg for en tur til.

Strukturen på bildet er skinnegang som går mellom gruvene og vaskeriet. Selv om det kan være vanskelig å se, så har området over søylen i midten lik eksponering. Bildet til venstre er uten filter, bildet til høyre er med gult filter. Himmelen var skyfri, derav blir den mørkere med filter. I resten av bildet ser du også større forskjell mellom høylys og skygge allerede ved bruk av gult filter.

Ut på tur del 2

Denne gangen ble det Hasselbladen sin tur, 500C/M med en rull Ilford PanF+ 50. Det er en film jeg liker utrolig godt. Med Kodak D-76 gir den små fine sølvkors og godt balansert kontrast i mykt lys. Jeg synes det er veldig realt å bruke slike filmer som PanF og Ortho når det godt med lys som på dager med sol. Det gir meg godt med kreativt handlingsrom når det kommer til lukkertid og blender. Siden kona hadde tatt bilen, gikk turen i dag gikk til elva rett ved der vi bor. Som selskap på turen fikk jeg også Andreas, den yngste sønnen min. Med en utolmodig tenåring, ble det dessverre en kort tur og denne filmen ble ikke oppbrukt ved elva.

Studio i stua

De siste bildene brukte jeg på en pyntegjenstand. Den har utstående former, litt som ei kongle, så jeg plasserte blitsen lavt for at de skal skape skygger og kontrast. Blitzens styrke justerte jeg til 2-3 trinn over omgivelseslyset. Itillegg undereksponerte jeg i forhold til lysmåling. Dette gav et veldig “low key” resultat, der det meste bortsett fra lyssiden av “konglen” ble helt svart.

Fail

Av en eller en annen årsak, ble de fleste bildene på PanF rullen, tatt med Hasselbladen, under eksponerte. I motsetning til digital fotografering, så ser en ikke slikt før rullen blir fremkalt. Jeg mistenker at lysmåleren er satt på ISO 400 når den skulle stått på 50. Etter fotograferingen står den på 400, men jeg husker ikke å ha skiftet i etterkant. “Note to self”: Du må sørge for at lysmåleren står riktig. Undereksponerte bilder er vanskelig å arbeide med ved analog fotografering, det er bedre om de er overeksponerte. Men dette er et tema for en annen gang.

Læring

Når du er ute etter spesifikke typer bilder, forskjellig fra det en vanligvis tar, slik som jeg her var på jakt etter kontraster, så kan en fort falle tilbake på den typen en vanligvis tar. Som de to øverste på stripen her viser, ikke akkurat kontrastfylte bilder. Men det er fint å utfordre seg selv og komme seg litt utenfor komfort-sonen. Det er den beste måten for å utvikle seg. Du lærer deg å tenke litt annerledes, og etter hvert vil du ubevisst ta med deg disse tankene i fotograferingen.

Her fikk jeg etpar fine turer, utfordret meg selv og jeg synes jeg fikk noen fine bilder, litt annerledes enn det jeg vanligvis bruker å ta.

Analog fotografering

Å stå med et bilde, som er skapt helt uten bruk av PC, det føles ekte.

Når du går rundt med et digitalt kamera, har du muligheten til umiddelbart å se bildet du har tatt. Og kanskje ta et nytt, fordi det første ikke var helt der du tenkte. Eller kanskje praktiserer du “lucky imagin”, der du tar hundre “forskjellige” bilder av samme motiv og håper et er bra?! Og når du kommer hjem, så går du igang med redigering på PCen, legger innalt for mye vibrance, saturering og clarity før du dumper en hel drøss bilder på Instagram. For meg føles ikke det helt ekte.

Gamle kameraer

Å gå rundt med kameraet fra 70-tallet gir meg mer mening med fotografering. Du har tilgang på 12 bilder (mellomformat), der hvert bilde, inkludert kjemikalier, koster en tier. Du kan plutselig ikke drive med “lucky imagin” lengre, det blir fort kostbart. Jeg føler jeg blir mye mer bevisst på hvert bilde jeg skaper. Ja, jeg føler det går over fra å ta bilder til å skape bilder. Jeg har ikke lengre en automatikk som “bestemmer” eksponeringen, jeg har ikke lengre en fokusmotor som stiller inn perfekt fokus, Jeg må ta hånd om alt dette på egen hånd. Det gjør at jeg må bruke mer tid på hvert bilde. Jeg får mye mer fokus på de valgene jeg skal ta, jeg får mer tid til å tanke på alternativer,slik som med komposisjon, vinkler og linjer.

Ingenting er som lukta av fiks

Når du er ferdig med en rull, har du fortsatt mye arbeid igjen på bildene. Det er tid for det første mørkeromsarbeidet og fremkalling av filmen. Også her skiller det mye mellom digital og analog fotografering. Mens du ved digital fotografering bare dumper bildene på hardisken, kan du ved analog fotografering fortsatt gjøre kreative valg for bildene. Hvordan negativene blir, avhenger både av hvordan du har eksponert de og hvordan du fremkaller de. Bare for å presisere, jeg snakker her om sort/hvit film. Forskjellige fremkallere (kjemikalier) gir forskjellig kontrast og skarphet. Men om du er ny med analog, finnes det noen fremkallere som er et trygt valg og gir middels skarphet og kontrast. Du har nå et negativ klart for forstørrelse og “tusen” nye muligheter for kreative valg. Hvilket fotopapir, fast eller variabel kontrast, hvilket kontrastfilter, hvilken størrelse, hvor skal jeg dodge og burne? Uansett hva en velger, så tar det tid. Du ser ikke umiddelbart hvordan valgene blir og du kan ikke bare trykke “ctrl+z” og prøve noe annet, men starte forfra igjen.Når du har funnet oppskriften som former fotografiet slik du hadde sett det for deg, du legger et hvitt fotopapir i fremkalleren, starter timeren og vugger fremkallerskåla forsiktig frem og tilbake. Etter noen sekunder, begynner resultatet forsiktig å komme frem. Dette er øyeblikket du har ventet på siden du trykte på utløserknappen. Dette er øyeblikket et kunstverk åpenbarer seg for verden. Dette er øyeblikket som gjør det verd tiden det tar å fotografere analogt. Ingenting er som lukta av fiks, det er lukta av kunst. Fiks er for øvrig kjemikaliet en bruker for å “brenne” sølvet fast til gelatinet i fotopapirets emulsjon, det lyssensitive belegget.

Digital vs analog

Det finnes mange dyktige fotografer, digitale som analoge. Jeg har vært på begge sidene. Jeg har vært den som knipser tusen bilder på en dagstur. Den som tar bildene til Photoshop og redigerer livet av de og slenge på et eller annet “preset”. Den som printer på alskens inkjet fotopapir. Men det er ingenting som å senke tempopet, høre lyden av lukkeren på Hasselbladen, dra frem filmen for hånd for å gjøre klart til neste eksponering. Kjenne den distinkte lukta av fiks. Det er følelsen av å skape et ekte fotografi!